Nin og Lin var det søsteren min og jeg kalte oss selv. To sommerfugler, blod- og sjelssøstre som brukte kunst som uttrykksform siden barndommen. Vi hadde, og har fortsatt, en sterk forbindelse, selv om Nin reiste for å spre vingene sine på et bedre sted.

I 2017 startet jeg å veve min første garnmandala. En stor «Ojo de Djos» som hjalp meg å finne en måte å forsone meg med smerten jeg bar, i sorgen over å miste søsteren min. Jeg prøvde å komme i kontakt med meg selv og uttrykke meg gjennom kunst. Nilin ble da et symbol på søsterskapet, sammensmeltingen av Nin og Lin.

Å lage en mandala er en åndelig prosess for meg som bidrar til å oppnå harmoni og balanse i mitt liv. Kunst for meg er en forlengelse av meg selv. Det er en måte jeg fant å uttrykke meg og si hva jeg tenker, hva jeg lever og spesielt hva jeg føler. Kunst er en del av mitt liv og min sjel.

Meditativ kunst er et verktøy jeg bruker for å oppnå tilstedeværelse i nuet, en praksis som hjelper meg til bevissthet og oppmerksomhet, fred og ro. Denne øvelsen er en måte å bevege meg innover til kilden til min kreativitet. Jeg lærer å roe meg ned, lytte og la kreativiteten flyte gjennom meg.

«En livets mandala» er en mandala som heter «Ojo de Dios» («Guds Øye» på spansk). En garnmandala som dukket først opp i Mexico og Sør-Amerika og ble vevd av indianerne som tilhører Huichol-stammen. I Huichol heter den mandalaen Sikuli, som oversettes som «kraften til å se det skjulte». I midten av hver mandala finnes det en åndelige øye som har makt til å se og forstå ting som ikke kan ses med det fysiske øyet.

Å bli ferdig med hele kunstverk i år (2022) var som om jeg hadde fullført en veldig viktig syklus i livet mitt. Men det var bare en syklus, fordi jeg tror at vi alle er kunstverk i prosess. Og tråden vi vever lykke av er den samme tråden vi bygger vår «livets mandala» av.